SILJE NORDSETH

Hvem er du?
Hun med krøllene. Hun som startet Drømmesuiten. -Det første vet jeg at ble mer brukt om meg enn mitt eget navn på ungdomskolen og videregående. Og jeg tror det fortsatt dukker tidlig opp når noen skal forklare hvem jeg er. Nr to, er noe jeg håper folk sier. Jeg er veldig stolt av at Elin, Veslemøy, Charlotte og jeg våget å realisere drømmen vår når vi gikk ut fra filmskolen i 2004. Drømmesuiten er en stor del av meg, og jeg hadde aldri vært der jeg er idag som klipper eller menneske uten firmaet og vennskapene som fulgte med.

Når man ser på livet sitt i stikkordsform vil tingene under være med på å ha formet hvem jeg er idag: Småbruk i Heradsbygd. Barneteater. Stipendiat på Brigham Young University. Sterke jentevenner. Mediefabrikken. Klipp kull 3. Deler livet med Anders som også er klipper. Bosatt i Son. Sønn på 2,5.

Hvorfor ble du filmklipper?
Jeg var med i en teatergruppe fra jeg var 8 til jeg var 17, så veldig lenge ville jeg bli skuespiller. Helt til jeg innså at jeg ikke skulle det og heller ville bli journalist, eller statsviter. Etter videregående dro jeg til Provo, Utah, hvor jeg studerte bla. dans og film. På LDS Motion picture studio møtte jeg en klipper for første gang i mitt liv. Det kjentes ut som brikken jeg lette etter. Det å kunne gjøre noe kreativt samtidig som jeg hadde et fysisk verktøy å benytte. Klippeyrket er perfekt, det gir meg en tilfredstillelse ved at jeg må være tålmodig og samtidig utålmodig. Det tar tid, men vi lager et sluttresultat. Enestående.

Hvilke arbeider er du mest stolt av og hvorfor?
Jeg føler jeg er heldig som får jobbe med så mye forskjellig. Realityserier, spillefilmer, dokumentar og tv dramaer. Det har vært befriende, lærerikt og veldig givende for meg å få prøve så mange ulike sjangre. Man lærer noe nytt av alle jobber.

Pål Gengenbach tok meg under vingene med en gang jeg var ferdig på filmskolen, og det har hatt stor betydning for meg. Ikke bare lærte han meg langfilmformatet, men han lærte meg mye om samarbeid. Han viste meg tillit, og respekt selv om jeg var helt fersk. Han så at det at jeg var ny og han erfaren, kunne vi bruke til å utfylle hverandre faglig. Det å benytte seg av ulikheter innenfor kompetanse er noe jeg prøver å ta med meg inn i prosjekter. Teamarbeid står sentralt i mine arbeider. Drømmesuitens grunnmur var bygd på at vi ville sitte sammen, vi ville bruke hverandre og vi ville klippe sammen. To klippere får opp en grovklipp fortere enn en, og to klippere er mer kreative enn en. Dessuten snakker vi samme språk, og er på samme sted i en prosess. Mine beste opplevelser er derfor de prosjektene hvor samarbeidet mellom klippere har stått i fokus. På Kampen om Tungtvannet følte jeg at jeg opplevde en ny måte å samarbeide på. Perry, Martin og jeg klippet på alle episodene, sammen. Vi diskuterte, vi klippet versjoner, vi lo og kom opp med løsninger ingen av oss hadde klart uten de to andre. Det ga et enormt overskudd. At regi og produsent forstod viktigheten av dette gjorde at dette står ut som et av mine beste prosjekter.

Hva er dine styrker som klipper?
At jeg liker å komme opp med løsninger. Jeg liker å lære, og å utfordre meg selv. Jeg elsker brainstorming og samarbeid. Post-it lapper er min beste venn. Struktur er gøy. Jeg sier ifra om jeg er uenig. Jeg er ydmyk når jeg tar feil. Og jeg tør å åpne opp klipperommet selv om jeg føler meg usikker, fordi jeg tror på at vi bare gjør hverandre bedre.

Hva er det mest utfordrende i klippeprosessen?
Alt. Alle faser har sine utfordringer. Det er det som gjør klipping så sabla spennende. Jeg har sommerfugler i magen hver gang jeg skal starte et nytt prosjekt, for du vet alt du skal i gjennom. Samtidig er hvert prosjekt unikt og du vet aldri helt når en fase går over i en annen. En må bare huske på at det å klippe film er en prosess. Det tar tid.

Dog, det aller aller mest utfordrende på en negativ skala må være hvis det ikke er kjemi eller tillit mellom klipper og regi.

Hva er det morsomste i klippeprosessen?
Når grovklippen er gjort, assemblien foreligger, og det er lov til å teste, prøve, feile, forsterke, forbedre, trylle frem scener som ikke var tenkt slik i det hele tatt. De øyeblikkene hvor du har prøvd og prøvd, du har stirra deg sår i øya på veggen med post-it lapper, også plutselig går det opp et lys, lapper skifter plass. Regi følger spent med, blir ivrig og flere lapper forsvinner hit og dit. Tankerekker utveksles og vips så ligger det en løsning der. Det ropes i rommet, og deles ut high fives. DET er øyeblikkene som gjør alt strevet verdt det. De er sjeldne, men derfor så fantastiske.

Hva er din favorittfilm og hvorfor?
Hvis jeg må trekke frem en må det bli Pianolærerinnen av Haneke. Den har fulgt meg i så mange år, og er fortsatt like god. Jeg har analysert den og brukt den i undervisning. Den er så gjennomført. Nydelig. Og vond.

Fremtidsmål?
Å få jobbe med spennende regissører står høyt på lista. Likevel er det viktig for meg å få jobbe/samarbeide med dyktige klippere. Det lærer jeg enormt mye av. Klipp av TV-serier har åpnet opp for dette samarbeidet på en ny måte, så jeg håper å få gjøre mer av det. Det er en stund siden jeg har gjort spillefilm, og med de erfaringene jeg har gjort meg siden sist ville det også vært veldig gøy. TV drama eller spillefilm av internasjonal klasse, gjerne europeisk, er det fint å drømme om.

Hva jobber du med nå?
I fjor høst og i vinter har jeg klippet Grenseland (ep 4-8) og Rekyl. Begge seriene har jeg samarbeidet med Morten Rørvig. Det har vært et nytt, og lærerikt møte. På Grenseland fikk vi virkelig lov å prøve ut nye former for å klippe sammen. Det å få så stor tillit fra regi og manus, og at vi jobbet på lag hele gjengen, ble en utrolig klippeopplevelse. Er litt høy på den enda. Det ga meg virkelig troen på at det er slik vi bør jobbe. Snart skal jeg videre, og jobbe med bla Veslemøy B Langvik. Vi har jobbet mye sammen tidligere, men det er en stund siden nå, så det ser jeg veldig frem til.